Denne teksten er tidligere publisert i Berner'n.

Jeg tilstår det gjerne. Jeg er brukthundeier. Etter å ha hatt fire berner sennenhunder siden august 1988, har tre av disse vært omplasserte og bare èn er valpekjøpt. At det i tillegg er den eneste tispa, sier nok også sitt om hvilke hunder du finner på bruktmarkedet. Det som følger er en overflatisk gjennomgang av hva vi har sett og lært med brukthunder i huset.

Sa noen (ra)Balder?
For å ta det siste først så fant vi høsten 2000 ut at tiden var inne til å få en firbeint i familien igjen etter en tenkepause på tre år siden siste berner ut. Som nevnt fikk vi nyss om Balder gjennom "kontaktannonsen" i Berner'n, e-post og telefonsamtaler. Prospektet inneholdt opplysninger om en energisk, men vennlig og humørfylt hund som trengte nytt hjem med hundevante mennesker som hadde sans for grensesetting. Det skulle vise seg å være en mer åpenhjertig og virkelighetsnær beskrivelse enn du mange ganger risikerer å bli servert. Selv hos mennesker som skal gi bort hunden sin har myrsnipefaktoren en tendens til å ta overhånd. Enkelte går bruktbilselgere en høy gang.

Balder viste seg virkelig å være en vennlig og humørfylt hund. Han hadde bodd hjemme hos mor med store barn de siste årene. På grunn av matmors helse hadde han tilbrakt mer tid i lenke på tunet enn ute på tur. Far som i sin tid kjøpte ham, hadde flyttet ut.

Tross sin størrelse, 69 cm manke og drøye 50 kilo, viste Balder seg å være en myk hund som trakker seg unna eller la seg for alt og alle som knurret og glefset mot ham. Tross dette møtte han alt og alle vi kom forbi på tur med en veldig glad hale og våken interesse. Han var ingen aggressiv rangklatrer. Tvert imot la han seg gladelig på ryggen for å bli klødd på magen av hvem som helst. Derfor var det bare så vidt vi oppdaget hans snedige måte å dominere de minste tobeinte i flokken på. Det var ikke med knurr og glefs, men hver gang en av ungene kom bort til oss voksne for et eller annet, varte det ikke lenge før en kosete hund presenterte seg og forsøkte å skubbe seg plass mellom oss. Derfor har vi vært påpasselige med at barna får oppmerksomhet før hunden. Det er også som oftest de som fyller matskåla hans. Det er et språk han forstår bedre enn det meste.

Ute var Balder en fornøyelse å ha med å gjøre ettersom han ikke lagde bråk med noen. Han var heller ikke altfor interessert i mennesker som ikke ga ham oppmerksomhet. På den annen side var han ikke vant til å gå i vanlig, kort lenke, og det gjorde at jeg de første ukene var ganske stiv og støl i venstre arm etter å ha holdt imot på våre daglige vandringer. Men det kom seg, selv om "på plass" aldri ble noe annet enn en ganske omtrentlig sak.

En hjernedød hannhund i tispestørrelse
Captain, vår andre omplasserte bernerhanne, kom brått inn i familien noen uker etter at vår første, Zanto, var gått bort Årsaken til omplassering var allergi hos en nyfødt gutt, men dette forsvant ikke selv om hunden ble satt på kennel hos oppdretteren. Legen holdt likevel på sitt og vi fikk ny berner. Siden fikk vi vite at alt bedret seg da de bare byttet ut noen blomster i stua, men da var det for seint.

Captain ble opplyst å være stor og fin, men det viste seg ved overtakelsen at han ikke engang var òg. Men han var glad og leken, og det reddet situasjon ved flere anledninger. Han sjarmerte de fleste i senk, og selv om Liv Flathus og avlsrådet kunne styre sin begeistring for stamtavla og bakgrunnen hans, var de hans varmeste forsvarere når vi for spøk påsto at han egentlig var hjernedød, og at det bare var instinkter og reflekser som sørget for at han overlevde. For Captain gjaldt ingen kommando lenger enn den tiden det tok å uttale den. Da kan du tenke deg hvor lenge "sitt" eller "dekk" varte. I starten betød ikke "kom" heller noe annet enn en oppmuntring til å leke sisten i det uendelige. Rangmessig var han en tøffel, helt uten tendenser til å ville hevde seg.

Selve overtakelsen var vel et eksempel på hvordan ting ikke bør gjøres. På bakgrunn av telefonsamtaler med en eier som ikke visste for mye verken om sin egen berner eller andres, kjørte jeg fire timer for å møte dem på et fergeleie. Eieren skulle tilbake med samme ferge som han kom med. Det ga oss akkurat tre minutter til å si hei og hallo, få overrakt lenke, hund, papirer og utstyr, samt å gi beskjed om å anmelde oppdretteren for dyremishandling. Resten av den historien er omtalt i Berner'n tidligere. Det er godt at selv en skakkjørt berner kan la seg håndtere av fremmede uten å sette seg til motverge. Før ferga var hundre meter fra land igjen, var Captain vel forvart i buret bak i VW Caravelle'n. Dit opp var det høyt for en forvirret, liten hund, men det gikk greit med en hånd i halsbåndet og en under baken. På turen hjem var vi innom veterinær som tok en rask, men grundig sjekk og ga ham en stor sprøyte B-vitamin. Captain lot seg løfte, undersøke, stikke og klemme uten å kny. Uansett hva vi ellers mente om Captain, var han en tvers gjennom en god gutt. Han stakk som sagt av en del i starten, men viftet du bare med en sokk, var alle tanker på flukt som blåst bort. Da kom han stormende for å dra sokk. Han ELSKET å dra sokk. Dette benyttet vi til å lære ham å komme når vi ba om det.

Vi bodde i skogkanten utenfor Steinkjer på den tida. Inn i skogen gikk vi, og etter en stund slapp vi Captain og Happy løs. De fòr av gårde, sprang høyt og lavt, snuffet og koste seg mens vi tok en kopp te på en stubbe. Deretter ropte vi dem inn. Happy kom med en gang, men Captain hadde annet å bruke tida på. Han enset ikke andre, tredje eller fjerde innkalling heller selv om vi så at han hadde hørt oss. Da begynte vi rett og slett å gå hjemover uten å bry oss noe mer om det dumme dyret. Vi kom helt hjem uten å se at noen kom etter. Derfor ventet vi litt til, men fortsatt var det ingen å se i skogkanten. Da tok jeg med en sokk og gikk tilbake i skogen. Nesten helt der inne vi hadde vært, møtte jeg en kjent berner som var i ferd med å rote seg hjemover. Da han fikk øye på meg, ropte jeg ham inn samtidig som jeg viftet med sokken. Han kom som et skudd, vi lekte litt før han gikk fri ved fot hele turen tilbake til huset. Sokken i hånda hadde hans fulle oppmerksomhet. Som sagt ble Captain heller aldri særlig presis hva lydighet angikk. Men lærdommen etter turen i skogen satt godt og etter hvert kom han også uten hjelp av sokken. Resten av omskoleringen fikk vi uvurderlig hjelp til av tispa vår Happy. Hun var ubestridt flokksjef og Captain underordnet seg glatt hennes vilje og tok etter hennes leveregler. Da Happy døde sa vi at "-en slik hund får vi aldri igjen". Det sa vi da Captain gikk bort også. Men da lå det litt mer forhåpninger i det enn tilfellet var etter Happy.

Zanto, vår første og største
-Og det er ikke spøk ment. Zanto var en kjempe av en berner, 72 cm over manken og høyreist. Også han hadde bodd hos en alenemor som han raskt ble for stor for. Når det var leven i området rundt rekkehusene der de bodde, ble han plassert i bånd på trappa og selvfølgelig skjønte han hva som ble forventet. Slik var også vårt første møte med ham. Vi sto pent og ventet i porten til hunden var vel forvart på kjøkkenet. Siden kom han inn for å hilse når vi var på plass ved salongbordet.

Men om skikkelsen hans ruvet i søndagsflokken i Melsheia ved Sandnes, gjorde strebergemyttet og et labert selvbilde sitt til at han fikk et noe frynsete rykte blant andre hannhundeiere. For Zanto bare måtte bekrefte at han var stor og sterk. Han skadet aldri noen, men andre hannhunder måtte helst legges i bakken før han følte seg trygg. Likevel gikk han aldri over streken. Når konkurrenten var lagt ned eller underkastet seg, snudde han ryggen til og gikk rolig videre. Da var han ferdig med den saken. Siden kunne han gå og snuse side omside med hvem det skulle være. Møtte han en annen hanne på dennes område, ga han seg. Men da kunne han gå duknakket og tydelig frustrert i flere dager etterpå.

Zanto hadde sin store glede i arbeid. Fikk han bare ros og kos i store mengder kunne han gå gjennom ild og vann. Som liten hadde han revet en sykkel ut over seg. Siden var han panisk redd for alt som svaiet og så ut som det kunne falle. Da vi snekret to kosteskaft på ei slådde og spente ham for, var det bare flaks som gjorde at bilene i gata kom fra det uten bulker og riper. Fortvilet prøvde han å snu seg i draget for å komme unna dette som fulgte etter ham. Med list og lempe, samt lommene fulle av tørkede leverbiter, roste og godsnakket vi ham rundt rusleløypa. Morgentur uten trekk, kveldsturen med. Sakte, men sikkert forsvant panikken til fordel for arbeidslysten.

Da han siden fikk som fast jobbå trekke bagasjen fra mine svigerforeldres hus til båthavna når vi skulle på sjøen, var det gjort. Tok vi siden fram vogna, var han øyeblikkelig på plass mellom dragene og ventet på selen. Det samme gjaldt lydighet. Da kunne han slippe å ta avgjørelser selv, og heller bare gjøre som han ble bedt om. Da fantes det ikke gladere hund. Det samme kom til sin rett i utstillingsringen. Oppmerksomheten, og vel også noe selskapet med andre hanner, gjorde at han hevet seg på tåspissene. Rolig møtte han dommeren og tok inspeksjonen som kos og klapp. Han travet som en varmblods og holdt hodet som en konge. Det eneste som ødela var dette kolossale underbittet som ga mer enn en dommer søvnløse netter. På info-stand for NBSK avd. Rogaland var han fast klappehund og stilte villig pelsen til disposisjon for alle som ville kose. Derimot likte han ikke folk som var usikre i møte med ham. Han gikk store omveier rundt dem. Noe de sikkert på sin side var takknemlige for.

Alle hunder er personligheter
Vi har altså i tur og orden hatt tre totalt forskjellige omplasserte hannhunder. De har mest vært til hygge og nytte, for det er et stykke mellom hver "karriere-hund", og den som opererer på bruktmarkedet kan stort sett ikke velge farge selv. Så velger du å overta andres hund er det stort sett andre ting enn stamtavler og framtidsutsikter du må legge vekt på. Det store spørsmålet er om du er villig og i stand til å ta hånd om den hunden du får med den personligheten den har på en god måte for dere begge. Størst sjanse har du ved å legge vekt på de positive mulighetene.

Og her vil du møte den tidligere eieren i døra. Har vedkommende vært svak som lederskikkelse, vil hunden forstå et "nei" som "vent til han snur ryggen til". Alle mine brukthunder har f.eks måtte lære at dørklokka har de ingen ting med. Vi har fått venner til å ringe på og så latt være å reagere. Vi har tatt oss tida til å avlede hunden før vi går og åpner døra, -uten følge av hunden. Vi har også ringt på selv, og så gitt klar beskjed om at vi ikke likte "velkomsten". Vi har brukt alt som kan trekke hunden i samme retning; "Utgangsdøra er ikke mitt ansvar". Likevel er det stor forskjell i hvilken grad vi har lykkes å fjerne bjeffing på døra. Balder har tatt dette veldig fort, kanskje på grunn av at ungene har masse venner som ringer på til stadighet. Fra å henge oppetter døra, krafse og bjeffe da han kom til oss for snart tre måneder siden, er det bare hvis han sover eller er stressa av noe annet at det glipper nå.

For i motsetning til en valp som kommer med blanke ark og fargestifter, vil omplasseringshunden ha med seg nykker og unoter som oppveksten og tidligere boforhold har gitt den. Hundepsykologen Andres Hallgren sa på et seminar at om en hund lærer en adferd gjennom ti gjentakelser, trengs det kanskje hundre repetisjoner for å endre denne adferden i ettertid. Og hver gang det gamle mønsteret bryter tilbake, må man nesten begynne helt på nytt. Det setter nesten umenneskelige krav til konsekvens og tålmodighet. Du kan nemlig ikke bli sint for at hunden gjør som den tidligere har lært seg, men du skal likevel si utvetydig fra at dette ikke lenger er lurt.

På samme måte har vi sett at i alle fall bernere har faser i tilvenningen til et nytt hjem og en ny flokk. Ved ankomst er alt fryd og gammen. Hunden er stille og rolig, koselig og oppmerksom. Typisk "stilleste gutt på sovesal èn". Men så bli dyret mer husvarm, og da får pipa en litt annen låt. Oppmerksomheten blir mindre, slyngeltendensene mer framtredende og kandidaten "prøver seg" for å finne ut hvordan den nye flokken fungerer og hvor faste grensene er. Med en berner blir det sjelden noen maktkamp ut av det, men de kan være utrolig utspekulerte og lure deg trill rundt. Ikke sjelden ha jeg sett store, voksne hanner som "valper" seg ut av kinkige situasjoner. Så fort mor eller far hever røsten, begynner de å klovne og leke seg. Det kan smelte hvilken som helst berettiget moralpreken. Men i så fall er det du som er blitt avledet, mens hunden ikke har glemt hva den hva den forsøkte på.

Når du skal bestemme deg
Det er egentlig litt av en dektektiveksamen å overta annen mans hund. Hundeeieren er opplagt subjektiv både i forhold til seg selv, sitt hundehold og sin hund selv om skilsmissen er et faktum. Derfor er det nyttig å finne ut så mye som mulig om slekt og venner som mulig. Minst like nøye som det var en valp du skulle kjøpe. Har du anledning, så sjekk referanser, snakk med naboen eller evt. turkamerater. Dette gjør at det er en fordel om du finner en hund i nærheten av stedet du bor. Men som sagt, det er ikke alltid du kan velge. Be om å få kopi av stamtavla og alle andre relevante opplysninger om hunden som utstillingsresultater, om de har gått dressurkurs etc. Ikke minst bør du forhøre deg om grunnen til omplassering flere ganger. Når du har utfra dette har dannet deg et bildet av både hund og eier, og hodet fortsatt er enig med magen, er det på tide å dra på besøk. Hensikten er å snakke med eieren ansikt til ansikt, og møte hunden i sitt vante miljø. Her er det viktig at det er eieren du skal besøke, ikke hunden. Slik den mottar deg, vil den stort sett motta dine venner når de kommer til deg. Observèr hunden, men ikke bry deg om den før du og eieren har fått skikkelig kontakt, og du bestemmer deg for å ta kontakt. Da benytter du anledningen til å kartlegge hunden og samspillet dere imellom på de områdene du mener er viktigst.

Da jeg kom hjem til Balder i Enebakk, overså jeg ham totalt i nesten et kvarter mens jeg pratet med matmor om hvem som ville ha hund da han ble kjøpt, hva slags trening og sosialisering han hadde fått, sykdommer og skader i oppveksten, spesielle hendelser, og hva resten av familien mente om omplasseringen. I denne tiden hadde Balder vært bortom meg flere ganger for å få oppmerksomhet, men jeg hadde bestemt meg for at det skulle han først få når det passet meg. Jeg fikk også anledning til å se hvordan samspillet var mellom Balder og matmor. Da jeg plutselig snakket til ham, hadde jeg full oppmerksomhet og han la seg nesten i fanget mitt. Så var det min tur til å se hvordan han reagerte på meg og mitt. Kos går stort sett alltid greit, men så fisket jeg opp noe godt fra lomma. Spenningsmomentet her ligger i hvor mange fingre du har igjen etter første bit. Han tok det pent og forsvant ut på plassen sin med "trofèet". Snart var han tilbake og jaktet på mer. Det lå på bordet, mens jeg forsøkte å fange oppmerksomheten hans. Så tok jeg en godbit med ut på gulvet og la den ned. Men han fikk ikke lov å røre den. hensikten var å se om jeg som helt fremmed kunne kontrollere ham med stemme og kroppsspråk. Balder kjempet en hard kamp med seg selv, men det gikk over all forventning. Han ventet helt til jeg sa "vær så god". Da så han til og med opp på meg før han kastet seg over byttet. Det var også meningen at vi skulle gå en tur hvor eieren gikk med Balder, men regn og mørke gjorda at jeg droppet dette. Jeg hadde sett og hørt så mye jeg kunne fordøye, og dro av gårde for å sove på det og diskutere med hun hjemme.

Når du har bestemt deg for å overta hunden, mener jeg at omplasseringen bør skje ved at du reiser og henter hunden med deg hjem. Selvsagt kan dere også møtes på nøytral grunn hvis det er mer praktisk. Poenget blir uansett at du overtar lenka og tar med deg hunden, og at dere reiser fra stedet først. På denne måten opplever hunden at det er du som tar ansvaret og "bortfører" den, heller enn at det er den gamle flokken lar den i stikken. Skal familien ha en avskjedsseremoni, synes jeg de skal gjøre seg ferdig med det før du dukker opp. Heldigvis er bernere generelt sørgelig lite sentimentale hvis bare den nye flokken stiller opp med mat og godt stell.

Jeg stilte opp i regnskodda en søndags morgen. Først gikk vi oss en liten tur for å kjenne hvordan det var, siden puttet jeg Balder inn i bilen før jeg fikk overlevert papirer og andre av Balders personlige eiendeler. Så sa jeg takk for meg og reiste. Kort og godt. Siden den dagen fulgte han meg på flybussen, inn i heis og gjennom innsjekking på Gardermoen, venting ved utgangen, ble puttet inn i transportbur, løftet inn i Widerøes Dash 8 og fløyet over fjellet til Førde. Her ble han løftet ut av flyet, trillet til ankomsthallen, tatt ut av buret og lånt bort til en nabo som var med på samme flyet, mens jeg hentet bilen og satt buret inn i den. Så kjørte vi hjem. Det hele skjedde uten store protester av noe slag. Balder var rolig og grei hele veien, uansett hva jeg fant på. Men så er han berner, da. Berner Sennenhund.